skrivemaskin KNOCKIN' ON HEAVEN'S DOOR Med det samme jeg fikk øye på dem, slo det meg at de slett ikke liknet på noe av det jeg tidligere hadde forestilt meg. Nå visste jeg jo fra før at det er ytterst sjelden tingene blir akkurat sånn som du hadde tenkt deg dem, men likevel... Jeg mener, samme hvor likegyldig man måtte velge å stille seg til den slags spørsmål, så danner man seg jo tross alt visse inntrykk allikevel, ikke sant ? Sjøl hadde jeg vel i grunnen alltid helt mest mot rock 'n' roll - varianten når jeg en sjelden gang tenkte i de banene der, dvs. noe i retning av en scene der Bob Dylan, med fillete klær og en gammel, sliten kassegitar på ryggen, ligger på knærne foran en svær, jernbeslått tredør av den middelalderske byport - typen, med St. Peter som en hevngjerrig Pat Garret med skarpladde seksløpere ventende på innsida.

Disse dørene, derimot, minnet mest om ganske alminnelige heisdører, rent bortsett fra adgangskort - automaten på veggen litt til høyre for en dørkarm som glinset matt av sandblåst metall. På gulvet foran dørene, sånn litt tilfeldig henslengt, oppdaget jeg et lite sølvgrått plastkort, som det var festet en lapp til. Jeg bøyde meg ned og rasket til meg kortet, og tok av lappen for å kikke litt nærmere på det. Bortsett fra den svarte magnetstripa på baksiden, var det helt og holdent sølvfarget, og uten et eneste lesbart tegn. På baksiden av den lille lappen, derimot, sto det skriblet ned en sekssifret kode, og jeg bestemte meg for å ta en råsjans. Jeg dro kortet kjapt gjennom kortleseren og tastet inn de seks tallene i rask rekkefølge, før jeg trykket på " Klar. " Ingenting skjedde. Jeg gjentok prosedyren, litt saktere og mer presist denne gangen, men ingenting skjedde nå heller. Tredje gangen, etter at jeg hadde trykket på " Klar, " kom det en høy, gjennomtrengende pipetone fra kortleseren, og på LCD - displayet i overkant av tastaturet blinket det to ord : " INGEN ADGANG, " sto det. Lettere brydd tok jeg et raskt overblikk over de kalde, sterile omgivelsene, i tilfelle noen eller noe kanskje hadde lagt merke til meg, men ingen andre var å se. Derimot fikk jeg øye på noe som så ut som en slags minibank - terminal på veggen et stykke til venstre for heisdøra. Jeg ruslet de par - tre skrittene bort til den lille nisjen i veggen, og ble møtt av en flimrende dataskjerm som lot til å våkne til liv i det samme skyggen min passerte en eller annen skjult fotocelle. "VELKOMMEN TIL HIMMELENS PORTER !" blinket det med gedigne, tredimensjonale bokstaver, på tysk, engelsk, russisk og spansk. " Please enter your Key Card ! " Jeg stakk det sølvgrå kortet inn i sprekken over skjermen og ventet i spenning mens datamaskinen gjorde de nødvendige forberedelsene. " Please enter your Registration Code ! " Jeg tastet inn de seks tallene på nytt, forhåpentligvis på riktig sted denne gangen. " For Language Selection, press Upper Left Button ! " lyste det. Jeg trykket på knappen øverst til venstre, som anvist, og fikk opp en meny på skjermen som var lang som et vondt år. All verdens språk sto listet opp der, i alfabetisk rekkefølge, og som rimelig kan være, kom "Norsk" et godt stykke ut i leksa. Etter å ha valgt korrekt målform; - bokmål, nynorsk eller samisk; - var jeg endelig inne i selve hovedregistreringsprogrammet. Plutselig hørte jeg en lav, illevarslende summetone, og en streng advarsel kom opp på skjermen. " Alle opplysninger vil bli kontrollert ! " sto det med store, røde bokstaver." Opplysninger som må korrigeres, vil i verste fall kunne føre til bortvisning og tap av troverdighet, subsidiært evig fortapelse ! " Jeg kvitterte for meldingen med et lett trykk på Enter - knappen. Det første spørsmålet var rimelig enkelt å svare på. " Dødsårsak : Bilulykke, " skrev jeg, og fulgte spent med på de to rubrikkene på skjermen, med overskriftene " sant " og " usant." Der.. der kom det opp et lite rødt kryss på " sant." Jeg visste jo bare så altfor godt at jeg aldri skulle ha tatt sjansen på å la Reidar kjøre meg hjem den skjebnesvangre fredagskvelden, så full som han hadde vært, men nå var det for seint å angre... " Er du medlem av statskirken ? " lød neste spørsmål. Jeg svarte " Ja. " Det dukket opp et kryss i rubrikken for " sant " denne gangen også. " Har du hedret din far og din mor ? " Auda... den der var jeg litt mer usikker på, men jeg tok sjansen på å svare " ja " igjen. Computeren reagerte øyeblikkelig med å stille et utdypende tilleggsspørsmål, som lød: " I hvilken grad har du hedret din far og din mor ? " Her hadde jeg tre svaralternativer : a) " I svært stor grad, " b) " I passe stor grad, " og c) " I liten grad. " Med den klare, utvetydige advarselen fra i sted murrende rundt i bakhodet, styrte jeg unna de to mest ytterliggående alternativene og satset på den gylne middelvei. " Har du gått regelmessig i Kirken ? " Det kunne man vel ikke akkurat påstå, nei... siste gangen var visst i bryllupet til Thomas og Kristine, syntes jeg å huske, dagen etter det mest rølpa utdrikningslaget i manns minne, men det begynte jo allerede å bli over to og et halvt år siden... et klart " Nei " der, altså. " Har du gitt til kollekt - og til veldedige formål ? " Hmmm... selv om jeg riktignok ikke hadde hatt for vane å vrenge lommeforet mitt i kollektbøssene i tide og utide, hendte det jo at det vanket en slant eller to til verdens fattige og ulykkelige sånn innimellom... OK, jeg svarte "Ja." Det tok et par sekunder for mikroprosessoren å fordøye det svaret, men etterhvert ble det visst godtatt, under tvil, så det ut til. " Har du lest Bibelen regelmessig ? " Jo, forsåvidt...jeg leste da Bibelen med forholdsvis jevne mellomrom da jeg drev på med konfirmasjonsforberedelsene, og gamle sogneprest Refsdahl hørte meg i profeter og evangelister og sånt... i rundt et halvt års tid... holdt det, tro ? Her lønte det seg sikkert å være passe ydmyk - så jeg svarte " Nei ." " Kjenner du til - og har du overholdt - De ti bud ? " Jooo... iallfall de viktigste av dem, trodde jeg. Ikke hadde jeg slått noen i hjel, og ikke hadde jeg drevet hor eller stjålet noe av betydning, heller. Å rappe en sjokolade i skapet hjemme hos moder'n en gang i blant, kunne da vel ikke ha så mye å si... Computeren lot det heldigvis passere. " Har du sunget i Ten - Sing ? " Definitivt ikke...jeg kunne vel med rimelig sikkerhet gå ut ifra at det ikke kvalifiserte å ha stått utenfor døra etter nesten hver eneste korøvelse for å smugkikke på alle de søte Ten - Sing - jentene. " Har du gått på søndagsskole ? " Vel... egentlig var det meningen at jeg skulle begynne en gang i tida, men jeg syntes det var så mye mer behagelig å tilbringe søndagsformiddagene i senga, så det ble det aldri noe av... " Kan du be ditt Fadervår - utenat ? " Tja... nå begynte det etterhvert å bli noen år siden mormor satt på sengekanten hos meg i sommerferiene og lærte meg å be Fadervår, men hvis jeg vred hjernevinningene lenge nok, skulle jeg nok klare å huske det meste... Datahjernen registrerte riktignok noen små, ubetydelige feil, men mesteparten viste seg heldigvis å være korrekt. " Kan du Trosbekjennelsen utenat ? " Her var det bare å krype til korset, for å si det på den måten, og innrømme at nei, det kunne jeg nok dessverre ikke. " På en skala fra èn til ti - hvor ofte og hvor mye har du bannet, evt. misbrukt Herrens navn ? " Skulle jeg våge meg frampå med en svak sekser her, eller...? Jeg fikk la det stå til... Oopps.. det var visst feil...! Brått hørte jeg en skjærende sirene, og et stort, rødt sjutall blinket iltert på skjermen. Jeg bekreftet feilmeldingen med skjelvende hender, tørket svetten av panna og gikk løs på neste spørsmål. " Leser du Dagen - eller andre kristelige dagsaviser ? " ...Nei. For lite tegneserier og for mye svada. " Betaler du din skatt med synlig glede ? " Å ja da... ! Og jeg gledet meg enda mer over de slantene jeg klarte å lure unna fra tid til annen... ! Alarmen gikk igjen, og denne gangen fikk jeg ikke lov til å gå videre til neste spørsmål før jeg hadde sitert et fritt valgt skriftsted, med ikke mer enn tre feil. " For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv ! ( Johannes 3.16.) " skrev jeg selvsikkert, og trykket triumferende på Enter - knappen. Med et stolt smil registrerte jeg at karakterskalaen som dukket opp på skjermen, hadde innvilget meg 10 av 10 oppnåelige poeng. "På en skala fra èn til ti - hvordan vil du karakterisere ditt alkoholforbruk?(altervin regnes ikke) " Her måtte det da iallfall passe med en sekser... jeg holdt pusten og bet tennene sammen, livredd for at alarmen skulle utløses enda en gang. Ikke en lyd. Jeg gikk videre. " Har du hatt sex utenfor ekteskapet ? " Vel, noen gift mann hadde jeg aldri vært, og noen jomfru var jeg heller ikke, så det svaret skulle vel i grunnen gi seg selv... " Har du noensinne håndhilst på Kjell Magne Bondevik, Valgjerd Svarstad Haugland eller Kåre Kristiansen ? " Nei. Ikke det at jeg hadde følt noen spesiell trang til det, heller. " Har du på noe tidspunkt vært medlem av Indremisjonen ? " Akkurat på det punktet var jeg sterkt tilbøyelig til å si meg enig med hvem - det - nå - kunne - være av brødrene Marx, som en gang hadde uttalt at han ikke på noen måte kunne tenke seg å være medlem av en forening som virkelig ønsket å ha ham som medlem. " Er du enslig mor ? " Endelig et spørsmål jeg kunne svare et klart og tydelig " Nei " på med god samvittighet... " Hva er din seksuelle legning ? " " Heterofil, " skrev jeg, og holdt på å føye til et overlegent " så klart, " men jeg tok meg i det. Ydmykhet var definitivt et viktig stikkord i denne sammenhengen... " Hva er din holdning til homofile ? " " Mildt kritisk, " skrev jeg, og håpet at det skulle holde. " Aksepterer du homofile i kirkelige embeter ? " smalt det fra datahjernen, og jeg fikk en beklemmende følelse av at dette i høyeste grad var ment som et ledende spørsmål. " Ja, " skrev jeg, og angret i samme øyeblikk. Noe sa meg at dette muligens ikke var et av de tilfellene da ærlighet varer lengst... Datamaskinen begynte å summe og bråke, og holdt på sånn i et par sekunder, før meldingen : " Registrering avsluttet. Avventer resultat. " lyste fra skjermen. Det gikk enda en tre - fire sekunder, så kom det opp en ny melding : " ADGANG AVSLÅTT - ADGANGSKORT MAKULERT - ADGANGSKODE NEKTET UTSTEDT ! " sto det. Jeg svelget hardt. Hva nå da...? Det var like før automaten fikk seg et skikkelig spark, da jeg kjente en vennlig, fast hånd på den høyre skulderen min. En mildt utseende, eldre mann med stort, hvitt skjegg og et par uutgrunnelige øyne sto og betraktet meg med et bekymret uttrykk da jeg bråsnudde meg for å se hvem det var. " Du kom ikke inn, du heller, nei ? " sa han, og ristet på hodet. " Bare for kort tid siden var det ikke no' problem å få tilgivelse for sånne fillesaker som de du ble nekta på... " Han mumlet irritert. " Jeg er forresten St. Peter...! " sa han, før han slo oppgitt ut med armene og begynte å vandre hvileløst fram og tilbake på gulvet. " Jeg var akkurat på vei opp til Sjefen for å si fra at dette her går bare ikke lenger... helt siden Vårherre gikk med på å la det norske bispekollegiet prøve seg ved roret, så å si, kommer jeg ikke inn sjøl engang, uten godkjent adgangskort...! SLUTT Åssen er nå det der sitatet igjen ? "Det er enklere for en kamel å gå gjennom et nåløye..." eller no' sånt. Lukk vindu