skrivemaskin En gang ungkar... Dette er starten på en historie jeg aldri ble ferdig med... fra den tiden da jeg hadde ambisjoner om å bli skribent av et eller annet slag. Den heter altså... EN GANG UNGKAR... Jeg våknet sakte men sikkert av at den skingrende lyden fra telefonen forplantet seg gjennom skallen min som vibrasjonene fra et hvinende tannlegebor, og blåste restene av de forvirrete, uklare drømmene mine bort som ulne tåkedotter. Ikke pokker om den ville gi seg heller...! Med dyna over hodet, og de tynnslitte nervetrådene klamrende rundt kroppen som viltvoksende slyngplanter, bet jeg tennene sammen og lot det ringe en åtte - ni - ti ganger til. Først da det ringte for tolvte gang, ga jeg opp med et irritert sukk og begynte å vikle høyrehånda ut av sengetøyet. famle litt rundt, før jeg endelig fikk revet til meg røret og dro det inn til meg i det klamme mørket under dyna. " Hallo, det er fra resepsjonen ! " kvitret det i den andre enden, med en mildt sagt provoserende høflig og morgenfrisk stemme. " Klokken er ni - null - null ! Og så skulle jeg si fra at det ligger en beskjed her nede og venter på Dem, fra Deres kone...! " " Jeg har da for pokker ikke spurt deg hva klokka er ! Og gudskjelov har jeg aldri hatt noen kone, heller!" hveste jeg grettent, og hørtes ut som en dårlig parodi på Marlon Brando i " Gudfaren ." Frøken Ur, eller hvem det nå var som ringte, hadde imidlertid lagt på røret forlengst, så jeg stakk like godt det bankende hodet mitt opp av dyna og begynte å kikke meg litt rundt. Noe av det første jeg fikk øye på var en halvtømt champagneflaske på nattbordet. Halsen min kjentes ut som et loddent ullteppe på en varm sandstrand, så jeg satte flaska for munnen og tømte den i fire - fem svære slurker, etter et raskt overblikk over det som etter interiøret å dømme så ut til å være et svært så luksøriøst hotellrom. " En ting er jeg ihvertfall helt sikker på, " mumlet jeg for meg selv, i et utidig anfall av besk selvironi, "...jeg har ikke den fjerneste anelse om hvor jeg befinner meg hen...! " Så fikk jeg øye på ei lekker, svart dametruse som lå der og slang på det kostbare gulvteppet, og litt lenger bort lå et par matchende nylonstrømper i en liten haug av eksklusiv silke, sammen med en BH i svart lær, med nagler og glidelåser på ... " ..Hva i all verden er' e du har rota deg opp i nå, da ?! " Jeg begravde ansiktet oppgitt i hendene, mens jeg desperat prøvde å finne et lite glimt av hukommelse i det massive jernteppet som omga de siste fire - og - tjue timene av livet mitt. Først da oppdaget jeg den tynne, glinsende gullringen som satt som støpt rundt den høyre ringfingeren min. Jeg rev den av fingeren med skjelvende hender og kikket inni, mens panikken begynte å stige i meg som kvikksølvet i et termometer. " Din Åshild - 31 / 3," sto det inngravert. Og i dag var det - den første april... ! Jeg skyndte meg å raske sammen klærne mine, som lå slengt i en uryddig haug foran senga, og vaklet andpustent ut på badet for å få gnidd litt kaldtvann i øynene. Ikke vet jeg hva det var som fikk meg til å skvette mest, synet av det begredelige morratrynet mitt i speilet over vasken, - eller det som sto skrevet på speilet, med en gyselig, sjokkrosa leppestift. " Ser deg hjemme, elskling, " sto det, undertegnet med en liten, feminin " å "... En drøy time senere sto jeg endelig utenfor døra til leiligheten min hjemme i blokka og rotet rundt i bukselommene etter nøkkelen. Etter den heller pinlige affæren i resepsjonen på Hotel Continental ( tenkte jeg det ikke, at det var der jeg hadde havnet... ) var jeg lite innstilt på noe som helst annet enn en rask dusj og et par timer på øyet. Jeg hadde heldigvis greid å få overtalt den hissige resepsjonssjefen på Continental til ikke å ringe politiet da jeg nektet å betale regningen, men det var ikke tale om at jeg slapp ut derfra før jeg i det minste hadde lagt igjen Rolex'en min i pant. Jeg skulle gjerne ha sett uttrykket hans når han fant ut at det bare var en billig kopi...! Tanken på beskjeden jeg hadde fått av sentralborddama like før spetakkelet i resepsjonen braket løs, fikk meg til å nøle et par sekunder med å stikke nøkkelen i låsen og vri om. " Er kanskje ute en tur - vi sees ! Kyss og klem - å. " Det var alt... alt for mye, etter min mening. Forsiktig, forsiktig åpnet jeg døra, og tok et par lydløse skritt innenfor. Ganske riktig - det hadde vært noen her, etter den store, solide kofferten som sto i gangen å dømme. Eieren - eller kanskje jeg skulle si eierinnen - av kofferten var imidlertid ikke å se noe sted, så jeg fikk heller prøve å konsentrere meg om bagasjen så lenge. Det var en ganske alminnelig koffert, men det var først og fremst den lille merkelappen som vekte min interesse. Der sto det nemlig; det hele og fulle navnet til dette mystiske kvinnemennesket jeg så inderlig håpet at jeg ikke hadde gått hen og giftet meg med i løpet av gårsdagen... Adressen glimret imidlertid med sitt fravær, så jeg kastet meg over telefonen og slo nummeret til opplysningen. Dama i andre enden hørtes forholdsvis ung og blid ut, så jeg la like godt inn sjarmør - giret først som sist og spurte henne om jeg kunne " få et nummer ", med min mest (?) overbevisende Elvis - etterligning. Et øyeblikk ble det helt stille, men i de neste femten sekundene hørtes det ut som jeg hadde fått en blanding av Shell - dama og Moder'n til Fleksnes på tråden... Med telefonrøret på en armlengdes avstand, klarte jeg da til slutt å overdøve kvinnemennesket lenge nok til å få forklart sånn noenlunde hva jeg ville, men etter noen flere sure kommentarer og litt halvhjertet klapring på tastaturet fikk jeg til slutt som svar at ingen Åshild Enersen var registrert som teleabonnent... Ikke at jeg noengang har påstått å være noe slags geni, men denne telefonsamtalen gjorde meg iallfall ikke noe særlig klokere, så med en stadig stigende irritajon, bestemte jeg meg for å gå hardere til verks. Det kunne jo hende at den fordømte kofferten inneholdt noe som kunne sette meg på sporet... Som tenkt, så gjort. Jeg rotet fram det gamle kubeinet jeg hadde lånt fra nabo'n i fjor en gang, og gikk løs på reisegodset med sammenbitte tenner. Det krevde sin mann fullt ut, men da jeg endelig kunne tørke svetten av pannen og åpne kofferten i taus triumf, kjente jeg for alvor hvordan panikken truet med å ta overhånd... Bortsett fra en hvit slakterfrakk full av blodflekker og en ikke mindre blodig kjøttøks, var kofferten tom. Kvalmen begynte å stige opp i halsen på meg, og jeg kjente hvordan hendene mine skalv da jeg grep etter telefonrøret igjen og slo nummeret til politiet med klaprende tenner. " Noen er ute etter skalpen min...! " hikstet jeg fram da jeg endelig fikk kontakt. " Og hvem er det jeg snakker med... ? General Custer... ? " kom det, heller kjølig, i andre enden. Jeg skulle til å slenge noen saftige meldinger til frekkasen, men tok meg i det, og konsentrerte meg heller om å få med meg alle detaljene. Konstabelen lo godt da jeg endelig var ferdig med fortellingen min. " Den filmen har jeg også sett, " sa han." So I Married an Axe Murderer, eller no' sånt, var det ikke ? " " Dette er alvor, altså ! " prøvde jeg å innvende, men da ble konstabelen brått mer ubehagelig. " Hør her, " sa han, " jeg har ikke noe imot en god aprilspøk, men det får da være grenser, ikke sant ? Hvis du ikke vil ha bøter for å oppta politiets tid unødig, råder jeg deg til å legge på med det samme ! " Jeg gadd ikke å krangle mer med ham, og la på. Hangover'n min var ikke akkurat blitt noe bedre av alt dette styret, så jeg ruslet ut på kjøkkenet og fant meg en iskald en i kjøleskapet og satte meg ned ved kjøkkenbordet for å prøve å få samlet tankene... .... og der endte historien. Kanskje jeg får ånden over meg til å gjøre den ferdig en gang ?